Aria Alinejad

Trondheim, Norway

Die-in (07.12.24)

Hvem skulle trodd at aktivisme kunne være så passivt. Det starter vanligvis frivillig, man sitter der og hører etter, og kan ikke annet enn å ta det som blir sagt som sannhet. Noen minutter inn begynner pulsen å øke, man merker at kroppen blir mer og mer komfortabel. Så kommer svetten. Til tross for at det siste man vil er å vise tegn til svaket så kommer den uunngåelig rennende ned, fra hver bidige overflate på kroppen. På dette tidspunktet vil du bare ut og vekk, men en idiotisk indre frykt for ydmykelse holder deg sittende. Du hadde overbevist deg selv om at det kom til å bli bedre, men intensiteten bare fortsetter å øke. Snakking går over til skriking og du begynner å lure på om kroppen din i det hele tatt vil tåle dette noe lenger. Men like før du bryter helt sammen avsluttes gruppetimen, og du blir sendt hjem. Spinning kaller de det. For alt er topp når referansepunktet ditt er kjelleren ;) Spinningen var med Emil, men han ville ikke være med aktivismen (-itet✅ -isme❎). Møtte heldigvis noen venner fra Studenter for Palestina der, så d var koselig. Og så dro vi på Habitat og chilla etter aksjonen. Resten av dagen gikk til spising, chilling og bittelitt jobbing. Og jeg begynte på Felini's film La Strada. Virker bra til nå

19 days ago