Somewhere between delusion and resignation lies an illusion. As true as what you see, as true as can be. Not just for self, nor pure and selfless. Fainter than a fading fog. Everywhere, when you know it is there. Yet so easily nowhere to be seen. A story to be told, and to be repeated. Because embracing every moment demands a future and a past. Nihilism?

Tanker etter å ha lest en artikkel Elias sendte meg: https://www.nrk.no/ytring/tanker-ved-solsnu-1.17171366 "Tida var ikke noe som skulle strekke til; det var noe vi fylte opp. " Dagens samfunn har en illusjon om lineær akkumulering. Objektiv progresjon. Siden penger kan plusses kan kanskje andre aspekter ved livet også det? Hvorfor skal ikke livet kunne optimalisers? Mer anerkjenner er bedre enn mindre, og mindre sorg bedre enn mer. Hvorfor ikke kun være glad, hvorfor ikke ha mer av det som er bra? Vi vil ha mere fritid, samtidig som vi føler oss mindre fri i større andeler av tid. Å pusse tennene er kun noe som holder deg igjen fra livet du kunne hatt. En handling for framtiden, uten noen verdi i nuet. Kanskje vi bare har blitt litt for redde for risiko, ambivalens og usikkerhet. Vi har kanskje alltid heller hatt lyst til å leve i himmelen, men nå har vi uheldigvis fått muligheten til å nærme oss den her på jorda. Men hvor ellers ligger skjønnheten om det ikke er mellom sprekkene

Hva er poenget med døden om ingen har opplevd den? Ser jeg opp mot himmelen, eller er det den som lyser ned på meg? Blir jeg det jeg spiser, eller er det kanskje maten jeg spiser som blir til meg? Om jeg ser det fra mine øyne, betyr det at øynene da ikke en del av meg? Om jeg er snill med meg selv, hvem skal da ta vare på meg? Hvis jeg endrer din mening, da må jeg vel være en del av deg? Hvor ender min utstrekning, når slutter jeg? Og når startet jeg egentlig, var det kanskje før meg?